”Make a Change”

Påsken 2011 – oj oj oj som vi grugledet oss! Vi skulle reise på teamtur med 11 ungdommer og 5 voksne til Romania. Vi skulle besøke et av Europas fattigste område, se daghjemmet som vi hadde samlet inn penger til, dele ut klær og utstyr fra hjelpesendingen vår, besøke barn og familier i slummen, gå på sigøynermøte og så videre og videre. Vi ante ikke hva som kom til å møte oss men forberedte oss etter beste evne. Alle fikk beskjed om å spise og smile uansett hva som ble satt frem av mat og ingen kunne forvente å få dusje i løpet av den lille uken vi skulle være borte….. misjonstur er tross alt misjonstur, ikke sant?

Som menigheter(Betel Svennevik og Betania Spangereid) hadde vi lenge ønsket å fokusere på misjon og engasjere barn og unge sammen med resten av menigheten i et misjonsprosjekt. Vi ønsket å samle inn penger, sende en hjelpesending med klær og utstyr og besøke arbeidet vi hadde støttet for at vi med egne øyne kunne se at det nytter å gjøre noe.

Vi kalte prosjektet vårt ”Make a Change” Vi ville synliggjøre for våre barn og unge at det går an å utgjøre en forskjell, vi ville gjøre en forandring, gjøre verden til et litt bedre sted, og samtidig ba vi om at den største forandringen skulle skje på innsiden, i våre egne liv.

Skoleåret 2010/2011 ble et innholdsrikt år. Speidere, kor og juniorgrupper lagde sparebøsser, hadde misjonsmarked, basar, salg og byttedag, speiderjobb, urettferdighetskveld, konsert og cafesalg. Til sammen samlet de inn 74 000 kr som ble sendt via Europa i Fokus til drift av ”Hope Community Centre”, et dagsenter med barnehage og leksehjelp i et av Europas fattigste slumområde.

Etter jul hadde vi fokus på hjelpesendingen. Vi hadde leid en trailer med plass til 1100 banankasser. Det er mange kasser, og mer enn en gang tenkte vi:” hvordan skal dette gå, kan vi klare å fylle opp en så stor bil?” Det klarte vi! Hele bygda var med, klesskap ble ryddet og det ble levert kasse på kasse, vi fikk nye klær og sko fra ulike butikker og firmaer, vi fikk tilsendt en pall med tegnesaker, 100 skolesekker, 30 fotballer, verktøy osv … vi kjente oss så uendelig velsignet midt i kaoset og pakkingen av alle banankassene.

Lykken var nesten fullkommen da vi rett før påske fikk telefon fra Romania. Hjelpesendingen hadde kommet fram, ingen problemer med toll eller noe. I den andre enden hørte vi jublende arbeidere som bar eske på eske inn på senteret med klær, sko og leker til familier som mangler det meste. En banankassepakker kan ikke ha det bedre enn da. Likevel gjensto det viktigste. Vi skulle jo selv reise ned, være med å dele ut noe av hjelpesendingen. 

Etter nesten et døgn på reisefot ankom vi Bucuresti palmelørdag ettermiddag. Vi kjørte til nærmeste shoppingsenter for å få oss litt mat. Wow! for et handlesenter, hverken Kvadrat eller Sørlandssenteret har noe å stille opp med imot dette. Men dette er ikke det Romania vi jobber med kunne  Brad (vår kontaktmann/ misjonær i Romania) fortelle. Bare vent, en times kjøretur herifra og virkeligheten er en helt annen.

Søndag var det møte i Betania Calarasi og søndagsskole på Hope Centeret. Aldri har vi sett søndagsskolebarn spise doble leverposteiskiver med slik iver og glede. En liten gutt hadde 8 skiver før han var klar til å synge og høre om Jesus. På ettermiddagen var det dåp ute, og på kvelden reiste vi til landsbyen Chiselet på møte. Heldigvis var været fint siden vi skulle ha friluftsmøte. Brad ville gjerne at vi skulle starte møtet presis klokken 6, så vi satte i gang med å sette ut bøtter – opp ned så folk kunne sitte-, grillene ble tent, lovsangsteamet øvde, flere og flere folk kom til – for det meste sigøynere, og 19.30 var vi klare. Det ble sunget og klappet og preket og danset og spist helt til mørket kom, og så sang vi og danset og klappet litt til før vi ble invitert hjem til Nicu og foreldrene hans. Den kvelden tror jeg vi alle lærte at der det er hjerterom er det husrom, med 70 mennesker samlet i to små rom. Vi satt i senga, på gulvet, på bøtter og der vi hadde sjanse til å få satt oss nedpå. Vi pratet og lo sammen med våre nye venner. Mor i huset serverte kake og  Nicu fortalte om hvor vanskelig livet for sigøynere kan være, og om hvordan alt hadde blitt forandret da han møtte Jesus.

Det er så mange ting vi kunne ha fortalt om fra turen, men sterkest inntrykk gjorde nok møtet med barna på dagsenteret. Vi var på senteret hver dag, vi lekte og sang, koste med og bar på barna. En av dagene tok de oss med og ville vise oss hvor de bodde. Mange av oss kjente hvordan klumpen i halsen vokste mens vi gikk hånd i hånd med barna gjennom gjørmete søppelfylte gater. Innimellom stanset vi foran falleferdige skur og fikk hilse på barnas mødre og gjerne en haug med søsken.  Jeg husker jeg tenkte hvordan kan de overleve i disse husene om vinteren, men det er det ikke alle som gjør.  Vi fikk se ubeskrivelig fattigdom og nød, men også glede og håp og hvor stor rikdom og velsignelse det er å få være Guds barn enten man er født i Romania eller Norge.

Det var ikke få tårer som trillet den dagen vi måtte reise. Vi hadde blitt så utrolig godt tatt vare på av Brad og teamet hans på Outstreched hands of Romania.  Vi fikk kjenne Jesus nærvær og oppleve at vi selv fikk være kanaler for Jesus kjærlighet til disse barna.

Med oss hjem hadde vi ungdommer som ikke brydde seg om å handle snop i taxfreen, fordi de hadde gitt bort alle pengene sine. Noen kjenner på misjonskall, andre er godt i gang med å samle inn penger så de kan kjøpe vintersko til barna på dagsenteret. ”Make a Change” prosjektet gjorde virkelig en forandring, aller mest på innsiden.

Misjonshilsen fra takknemlige barne- og ungdomsledere

Lars T. Barkve og Elin L. Myra