BUAK 2010 på Solstrand

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen

Det var rekordmange som deltok under årets barne- og ungdomsarbeiderkonferanse (BUAK) fra 24. – 26. september. Til og med to deltakere fra Filadelfia Hammerfest hadde tatt turen sørover!

I åpningsmøtet deltok Arvid Pettersen med lovsang – mens Hans Martin Skagestad talte Guds ord. Han begynte med å gi sitt vitnesbyrd til forsamlingen, og fortalte ærlig om oppveksten som pastorsønn.

”Pappa fikk kall til Finnmark når jeg var 7 år gammel, og vi flyttet fra Kristiansand til Båtsfjord. Siden flyttet vi videre til Kirkenes. Jeg er glad i Finnmark, men det er ikke mang kristne. Selv om jeg trodde på Gud, valgte jeg tidlig i tenårene å ikke leve som en kristen. Allerede som 11-12 åring drakk jeg alkohol. Det er sagt om pastorsønner: Enten blir de englebarn eller pøbler. Jeg ble en pøbel. Men 16 år gammel flyttet vi tilbake til Kristiansand, til ”bibelbeltet” og jeg tenkte seriøst på å leve som en kristen igjen. Men opplevde det ”drittkjedelig” og må innrømme jeg så på kristne som ”hjernevaskede tullinger”. Raskt fant jeg meg noen likesinnede, som var glad i festing og moro. Men for fire år siden fikk jeg tilbud om å reise på en misjonstur til Latvia, og så med engang muligheten til å smugle hjem billig røyk og sprit. Fortsatt var jeg skeptisk, men i et møte fikk jeg et skikkelig møte med Gud. ”Hvis det er sant det de holder på med, vil jeg ha det. Jesus – hvis du er virkelig, og det som står i Bibelen er sant – vil jeg ha det livet.” Og møtt ble jeg, som jeg aldri har opplevd siden. I flere timer gråt jeg – og ble totalt forvandlet. Nå som jeg tok imot Jesus, ville jeg ha et radikalt og spennende liv. Ønsket ikke et kjedelig liv, men ville oppleve tegn og under, drive ut demoner og oppleve Guds nærhet.”

Hvordan går det?

I forhold til dette møtet søkte jeg Gud og i Hans nærhet fikk jeg en del tanker om DFEF, og kristen-Norge generelt. Hvordan går det? Hvordan er det i menighetene? Ungdomsmiljøene? Jeg må innrømme at jeg ble mismodig, for i de fleste menigheter i landet vårt går det dårlig. Det er mindre møter og mindre folk på møtene. Selvsagt er det positive unntak, men skal vi være ærlige, noe jeg liker å være, må vi innrømme at det ikke går så kjempe bra. Du kan lett bli mismodig, ja det blir nesten som du vil ”legge deg ned og dø”.

Midt oppi dette kom noen vers fra Haggai 1, 6 -11 til meg. Profeten forkynte til en gruppe jøder som var kommet tilbake til Judea. De var mer opptatt av å bygge på egne hus, enn tempelet. Nå ønsker jeg ikke å ”kutte hoder” her i kveld, men heller gi dere en oppmuntring.

I forhold til skriftordet, når det gjelder min menighet – andre, tror jeg det passer veldig godt. Vi sår mye! Men høster lite! Vi venter mye! Det blir lite! Mens menigheten ligger ”i grus”, bruker vi tiden på vårt eget.

Kanskje du tilhører en kjempebra forsamling? Men det er ikke bare snakk om din menighet, men om Guds menighet i Norge. Det er mange rundt oss som har det kjempetøft. Jeg tror vi må se vårt ansvar i forhold til de som sliter – og ikke bli for opptatt med vårt eget hus.

Et vers vi siterer ofte er: ”Søk da først Guds rike, og du skal få alt det andre i tillegg.” Vi hopper ofte over det å søke Guds rike, og tar heller for oss av tilleggstingene. Gud og Jesus – kommer ikke først i manges liv.

Opp på fjellet

Vi leste: ”Vi må opp i fjellet og hente tømmer” – for å bygge Guds menighet.

Hvordan er det når du ber? Du har fokus på alt som plager deg? Dine ting? Jesus er vår beste venn, men det eneste vi gjør er å bringe ham alle problemene våre? Noen ganger må vi være stille med Jesus, la han fortelle. Hva vil du for min by? Mitt sted? For meg har det vært ufattelig viktig – å lytte til Hans stemme, kjenne hans tale. I Esaias 43,19 kan vi lese om at Gud gjør noe nytt... Ut av det som ser umulig ut i våre øyne, kan Gud gjøre noe! Gud kan lage vei i ødemarken! Gud vil gjøre noe ut fra det umulige. Derfor må vi søke Guds plan, Guds tanke, Guds hjerte.

Vi som ledere må tale tro til de vi leder. Hvis vi er mismodige, blir de som vi er ledere for mismodige. Tenåringer spesielt, er flinke til å lese deg. Sier du er stengt og vanskelig, blir det stengt og vanskelig.

Jeg tror Gud kommer til å gjøre noe med Norge. Han er mektig til å forandre det som kan se mørkt og vanskelig ut. I mitt hjerte er jeg overbevist om at det vil komme vekkelse. Hvorfor? Før det første er landet vårt kjempeåpent for evangeliet. Mange snakker om hvor stengt og vanskelig det er: Men har de vært ute på skolene, i gatene og fortalt om Jesus? Jeg opplever at ungdom er kjempeåpne for evangeliet – og ber med folk til frelse jevnlig. I Kirkenes fikk vi høre om hvor vanskelig det var; men folk ble frelst. Det samme i Moss, men her også fikk vi se unge mennesker ta imot Jesus. Gud er den samme som alltid; og vi må forstå at den samme kraften som reiste Jesus Kristus opp fra de døde, den kraften er i oss. Han som bor i oss, er større enn han som er i verden. De som er med oss er flere enn de som er i mot oss.

Vi må lære oss å si: Vårt hjemsted er ikke stengt, ikke tungt – her er det åpent: Sier vi det, taler vi tro – og de du leder vil bli etterfølgere av den samme troen.